Du er her: Hjem / Komponisten /

MUSIKKEN SOM KAMPPLASS
19.12.06

MUSIKKEN SOM KAMPPLASS

Griegs siste krefter ebbet ut natt til 4. september 1907, og nattsøsteren beretter om en sjelden personlighets siste minutter: "I samme øyeblikk skjedde noe underlig som jeg aldri vil glemme. Grieg reiste seg opp i sengen; det var liksom så høytidelig: Han gjorde et dypt og ærbødig bukk. Det var ingen tilfeldig bevegelse, jeg kunne ikke være i den ringeste tvil om at det var et bukk han gjorde, akkurat som kunstnere kan bukke for publikum. Så sank han stille tilbake og ble liggende urørlig."

Edvard Grieg ble født i Bergen 15. juni 1843, og gjennom sitt 64 år gamle liv, ble verden kjent med en kunstner. Liten i vekst, men med et stort kunstnerhjerte som banket for rettferdighet, sannhet, medmenneskelighet og ikke minst for å styrke en norsk, kulturell egenart gjennom å bruke den norske folkemusikken. For mange nordmenn - og også utlendinger - er hans musikk blitt en del av vår nasjonale identitet. For noen er kanskje Griegs musikk blitt ”et lite stykke Norge” – på lik linje med melkesjokoladen fra Freia.

Men er Griegs musikk dermed redusert til bare å være et ledd i merkevarebygging av Norge? Er det kanskje ikke noe i musikken til Grieg som stikker dypere enn som så?.
 
Lengselen etter friheten
Om Grieg hadde levd i dag, i et land som nettopp har feiret 100-årsdagen for frigjøringen fra Sverige-unionen, og et land som forholder seg til resten av verden på en helt annen måte enn på slutten av 1800-tallet, ville Griegs lengsel og musikalske kall, etter all rimelighet, vært annerledes. Men han levde i et fattig Norge som på mange måter kan sammenlignes med de land (-områder) som i dag lengter etter en løsrivelse fra en mer eller mindre frivillig union med et sterkere land.

Denne nasjonele lengselen etter friheten for Norge er med og former komponisten Grieg. Han skriver selv i sin dagbok, 31. desember 1905:  "Nå går året 1905, det store år, til hvile og jeg skilles fra det i dyp takknemlighet fordi jeg fikk oppleve det! Og likevel: Uten de ungdomstrømmer som dette året har virkeliggjort, hadde min kunst ikke hatt den rette bakgrunn. Lengslene har formet personligheten i toner. Hadde den 7. juni kommet i min ungdom, hva så? Nei, godt som der er. Den lange livskamp for den enkelte som nasjonen har vært den største lykke. Friheten, der er: Kampen for friheten!" I et innlegg i Morgenbladet hadde Grieg tidligere skrevet: "Og om det søkes nådd langs forskjellige veier, streber dog alle efter det samme mål - nasjonens selvstendighet, utvikling og foredling. Også musikken er her en kampplass."

Griegs identitet
Grieg bidrog på mange måter til å skape en egen, norsk identitet gjennom sin musikk. Det griegske ledemotiv, som en blant annet finner i åpning av a-mollkonserten, er nesten blitt en auditiv logo for Norge. Grieg skriver at det var Rikard Nordraak som åpnet hans blikk for hva som skulle bli hans kall som både en nasjonal og selvstendig, universell komponist: "Først da jeg slo meg ned i Danmark falt sløret, og mitt underende øye så en skjønnehetsverden, som Leipziger-tåken hadde skjult for meg (...) Å male norsk natur, norsk folkeliv, norsk historie og norsk folkepoesi i toner, står for meg som det, hvori jeg tror å kunne utrette noe."

Med sitt utgangspunkt i ”det norske”, fikk Grieg innpass i såvel konsertsaler som i musikkhjem verden over. Han oppnådde en bemerkelsesverdig berømmelse, og var på slutten av 1800-tallet en av de absolutt mest spilte komponistene i Europa. Hans berømmelse førte også til kritikk. Det var mange som kritiserte Grieg for hans "lån" fra den norske folkemusikken. De mente det var et svakhetstegn at han ikke greidde å komme på noe selv.
 
Griegs amerikanske biograf, Henry T. Finck, angriper denne kritikken slik: "Det er latterlig å bebreide Grieg at han er for nasjonal. Hadde han vært mindre, ville han ikke ha vært så universell. (...) Grieg skrev på en "dialekt av verdensmusikken", fastholdt Fink. Han bidro med "absolutt nytt melodisk materiale. Han skapte den nordiske harmoniske sfære, utvidet verdenssproget i musikken." Store ord fra en beundrende biograf.

Selv om en kan si at Grieg var opptatt av å skape en norsk identitet, var han hele livet like mye på leting etter sin egen identitet. Han ytret seg flere ganger negativt når det ble for stort fokus på det nasjonale, han mislikte sterkt tanken om at musikken skulle være ”instrumentell”, eller et middel for noe annet. Han søkte sannheten og det ekte, dype og avanserte musikalske utrykket, og det var i den norske folkekulturen og den norske folkemusikken han fann et materiale til å uttrykke seg:

"Jeg ville ikke først og fremst være norsk, enda mindre norsk-norsk - men - meg selv. Jeg ville gjerne finne uttrykk for noe av det beste av meg, [men] at dette beste lå i kjærligheten til fedrelandet og sansen for den store, melankolske vestlandsnatur, det visste jeg ikke, og hadde kanskje aldri fått vite det hvis jeg ikke gjennom Nordraak var blitt ledet til selvbetraktning."

Romantikeren og avantgardisten Grieg
Grieg så på seg selv som en romantiker – et barn av sin tid. Selv når både Ibsen og Bjørnson hadde endret kursen mot en litterær realisme mot slutten av 1880-tallet, mente Grieg at det ville vært "svakt eller feigt" av ham å fortrenge romantikken: "Det straffer seg hardt, ti man forkludrer sin natur dermed. Romantikken kommer igjen før noen aner det."

Som romantiker var Grieg en mystiker, og det han søkte etter var skjønnheten; skjønnheten i naturen; i det sanne: "Å ha evnen til å trekke seg inn i seg selv og glemme alt omkring seg når en skaper, kun det, tror jeg er betingelsen for å kunne frembringe noe skjønt. Det er mystikk..." Med utgangspunkt i sin tyske, schumanske lære og sitt kall etter å male norsk natur, finner han sin "mystiske" koloritt i den norske folkemusikkens "skjulte harmonier", dette blir hans "drømmeverden" hvor han leter etter sin egen identiteten. Sammenhengen mellom hans egen harmonibruk og den norske folkevisen berodde på et slags 'mysterium', hevdet han. I de dunkle dyp i våre folkeviser, hadde han 'liksom ved en tilfeldighet' funnet en rikdom av ukjente harmoniske muligheter. Grieg skapte på denne måten et helt nytt, harmonisk perspektiv som lenge var enestående i europeisk kunstmusikk, og som la grunnen for både Debussys og Bartôks musikalske verden.

Selv om Grieg så på seg selv som romantiker, så han ikke på seg selv som en konservativ kunstner. Han søkte et nytt utrykk, og mislikte sterkt å gjenta seg selv. Han var på mange måter en avantgardist i sin streben etter sannhet og ekthet i sin kunst. Griegs musikk blir ofte sidestilt med nasjonalromantiske maleri som ”Brudeferden i Hardanger” av Tiedemann og Gude, men kanskje er det riktigere å hevde at senere malere som Krohg, Sohlberg og Astrup vel så godt uttrykker den formen for ”modernisme” Grieg stod for.

Paul Gauguins primitivistiske malerstil er blitt sett på som en forløper for modernismen ved at han med sine penselstrøk førte kunsten fra å være representativ til å være autonom. Kunsten lå ikke i å etterligne naturen, men i selve penselstrøket, fargene og komposisjonen.  Og på samme måten kan en kanskje hevde at Grieg også, med blant annet Slåttene, op 72, var en forløper for moderniteten og barbarismen en finner hos blant annet Bartók.

Grieg sier noe om seg selv som avantgardist i dette sitatet: "Jeg vil ikke si, at jeg er redd, verken for Livet eller Døden, men det er en ting jeg er redd for: å merke på meg selv, at jeg blir gammel - at oppfatninger, at ungdommen skal seile ut på tokter, som jeg ikke forstår meningen med. Med ett ord, jeg er redd for den mulighet, ikke å kunne føle, hva som er sant og stort i de åndelige forposter, som skynder seg fremover etterhvert som vi eldes. Derfor har jeg en instinktets trang til å kjenne alle de avskygninger, som rører seg i det åndelige liv, nå mer enn noensinne."
 
Et menneskelig felleskap

Den norske dirigenten Bjarte Engeset ser også en sammenheng mellom Griegs forhold til naturen og hans medmenneskelige vesen: "Det dionysiske hos Grieg ytrar seg i ei direkte sansande naturkjensle der naturen får vere natur, både som øydande storm og som livgivande idyll. Den som lyttar kan sjølv dømme om Grieg lykkast med å "male norsk natur". Gjennom fokus på danserytmer og folkemusikk var Grieg formidlar av verdiane i menneskeleg fellesskap. Eg tykkjer han seier noko vesentleg om seg sjølv i det fylgjande: ’Alene kan naturen ikke nytes over et visst mål uten at melankolien banker på, men i samfølelsen med en venn er den uendelig, uten grense’. Grieg sin musikk knyter framleis tette band til og mellom lyarar, uansett nasjonalitet."
 
Grieg hadde en stor tro på musikkens betydning i samfunnet. Ved flere anledninger holdt han gratis konserter for arbeidere og fattige, og etter en av disse konsertene skriver han: "Denne kvelden står for meg som virkeliggjørelsen av min ungdoms drøm: at kunsten på samme måte som i det gamle Grekenland skal nå ut til alle, nettopp fordi dens bud er å bringe bud fra hjerte til hjerte. (...) Måtte kunsten leve som folkets kunst!" Grieg hevder det ikke er noen under- og overklasse i kunsten, og at kunsten derfor kan ha en samfunnsoppdragende evne: "Det forekommer meg, at enhver demokratisk bestrebelse måtte gå ut på å utjevne alle klasseforskjeller. Det gjør den gode kunst."
 
Tsjaikovskij peker også på denne siden hos Grieg: "Kan hende er Griegs mesterskap adskillig mindre enn Brahms'. (…) Til gjengjeld står han oss nærmere, han er for oss mer forståelig og beslektet, nettopp fordi han er dypt menneskelig. Når vi hører Grieg, erkjenner vi instinktivt at denne musikken skrev et menneske drevet av en uimotståelig dragning etter, ved hjelp av klanger, å gi uttrykk for en dypt poetisk naturs strøm av følelser og stemninger. (…) hvor usvikelig interessevekkende, ny, opprinnelig!".
 
Grieg 07s målsetning
Grieg 07 har som målsetting å aktualisere og vitalisere arven etter Grieg. Og her står Griegs originale musikk i sentrum. Vi inviterer etablerte Grieg-tolkere, både solister og orkestre, til å stadig lete etter ”nye sannheter” i Griegs musikk. Vi mener Griegs musikk har en musikalsk rikdom og potensiale i seg som kan være like aktuelt i dag, 100 år etter hans død.

Vi inviterer yngre musikere, innenfor et bredt nedslagsfelt av genre, til å spille Griegs musikk – både slik Grieg har skrevet den, men også i nye former/arrangement.

Vi setter fokus på vår samtidsmusikk, da vi mener dette er i Edvard Griegs ånd: Han var selv en musiker som arbeidet hardt for å fremme den norske samtidsmusikken – ikke bare hans egen.

Grieg skriver at han ”innrømmer fullstendig at vi lever i en kunstnerisk ”tynn” tid, men vi som nå eldes, vi skal huske på å være med på alt ungdommen vil. Vi bør ikke bare leve i vår ungdoms idealer, dette med å bli sine idealer, sin ungdoms tro. Så ville det ingen utvikling være. det jeg i livet har følt meg lykkeligst ved, det er nårjeg har hatt følelsen av å ha erobret om enn bare et ganske lite stykke ideal mer enn min ungdoms. Herregud, det hele er jo en kamp fremad mot sannhetserkjennelse!” 
 
Grieg 07 - Are Frode Søholt
 

Grieg 1907
Foto: Bergen Offentlige Bibliotek
 
 









Klikk her for å få en utskriftsvennlig version av denne siden.Utskriftsvennlig version